Reisebrev fra høstens studietur til Moldova

Elever og ansatte fra Os vgs og Fusa vgs har hatt en særs hyggelig og lærerik tur til Moldova sammen med I Care – Norway, organisasjonen skolene våre støtter med vår solidaritetsaksjon.

Grytidlig om morgenen den 29. september dro vi hjemmefra, og var på Flesland før fuglene, noe man må når flyet går kl. 06.45. Vi var en passe trøtt gjeng som reiste sørover med store forventninger til hva vi kommer til å oppleve.

Via Frankfurt kommer vi oss ned til Chisinau og møter sjefen sjøl, Hans Bjørn Bakketeig, som er primus motor i organisasjonen. Vi møter også Boris, som er sjåfør og tolk på turen. Tirsdagen fortsetter med en liten omvisning med minibussen og en gjennomgang av programmet disse dagene. Vi møtte også øyelege Tatiana Ghidirimschi, Hans Bjørns høyre hånd og en av de viktigste støttespillerne hans i Moldova, nesten siden starten.

Onsdag startet den store delen av studieturen vår med besøk på universitetssykehuset der de underviser i optometri. Der fikk vi en del informasjon om hvordan programmet er, og hvordan de håper framtiden blir for optometriutdanningen i Moldova. En tredjeårsstudent viste oss undervisningsrommene. Hun fortalte at mye av utstyret enten var fra Norge eller kjøpt inn med støtte fra norske organisasjoner, men at det fortsatt er store mangler på utstyrssiden. Videre presenterte hun hvordan utdanningsløpet var, og hvilke muligheter de fikk. Optometristudiet er et av de dyreste studieprogrammene ifølge Hans Bjørn og de tilsatte der. Ett års skolegang koster ca. 1500-1600 EUR. Dette er en stor sum i Moldova, og gjør det naturligvis utfordrende for flere å utdanne seg. Uten støtten fra I CARE – NORWAY hadde ikke avdelingen være så velfungerende som den er i dag.

Turen gikk videre til landsbyen Selemet der vi møtte Håkon Vefald, lederen for organisasjonen Norge–Moldova. Der fikk vi omvisning i en lokal barnehage som organisasjonen har vært med å bygge opp. Det som gjorde mest inntrykk på oss var forskjellen på klærne til de ulike barna i barnehagen. Noen hadde pyntet seg og hadde flotte sko og antrekk, mens andre gikk i gamle skjorter og slitne sko. Vi hadde tidligere fått fortalt om de store økonomiske forskjellene i Moldova, men vi hadde ikke sett for oss at ulikhetene skulle være så synlige i en barnehage.

Etterpå fikk vi servert moldovsk lunsj. Det ble disket opp med tradisjonelle retter: suppe, brød og bakst, kylling og fylte grønsaker. Det aller meste falt i smak.

Vi gikk så videre til sosialsenteret i Selemet, et slags SFO for barn og unge i området. Her hadde vi undervisnings- og bli-kjent-aktiviteter med barna. De forstod lite engelsk, men med oversettelsesprogram, peiking og miming, fikk vi til enkel kommunikasjon med dem, og noen fikk seg «venner for livet». Det som gjorde størst inntrykk her var barna som brukte anledningen til å sove, mange av dem har det nok ikke bra hjemme. Moldova er et land med stor andel av vold i hjemmet og alkoholmisbruk, så å se at man hjelper til med å bygge disse tilbudene, er kjempefint.

Her var også ordføreren, Tatiana Badan til stede og fortalte oss om jobben hun og hjelpeorganisasjonene gjør i Selemet. Her leverte vi fra oss en del klær vi hadde samlet inn i Norge, og vi vet de blir gitt til mennesker som trenger dem. Vi besøkte også det lokale historiemuseet der to av elevene våre ble «gift» med lokal tradisjon. På museet fikk vi også se gamle moldovske gjenstander fra ulike tider. Mest interessant var saker fra USSR-epoken.

Tilbake i Chisinau ble det felles middag på «Jack's» og debrief før man tok kvelden.

Torsdag var dagen med mest inntrykk. Da besøkte vi Low Vision-senteret som er hovedprosjektet til I Care – Norway. Dette er et synssenter der man tester, diagnostiserer og gir hjelpemidler til synshemmede kostnadsfritt.

Det er rart å tenke på at før Hans Bjørn Bakketeig tok tak i det, så ble man sendt på spesialskoler fordi man ikke kunne se, eller hadde generelt dårlig syn. Det fantes ikke optometrister, og øyelegetilbudet var heller ikke godt. Siden LV-senteret åpnet i 2009, har de behandlet ca. 15 000 personer og dermed gitt mange muligheten til å kunne delta i samfunnet på en helt annen måte enn de kunne tidligere!

På synssenteret fikk vi og prøve briller med forskjellige typer synsnedsetting, en med 4 % syn, en med 2 %, noen typer med flekker og en type med Retinitis pigmentosa, altså det som vi kaller kikkertsyn. Vi fikk også se på og teste ut noen hjelpemidler, blant annet leseskjerm med zooming.

Her møtte vi også noen av brukerne de har hjulpet med forskjellige synsutfordringer. Mennesker som siden ble best i klassen og kom inn på universitetsutdanning samt en utøver med EM- og VM-medaljer i para-håndbak. Disse fire menneskene delte sterke og fine historier om livene sine og om ulike utfordringer de har møtt på veien. Til tross for det de har gjennomgått, møtte de oss med godt humør, masse energi og store smil. To av dem var paralympiske utøvere, én brente for kvinners rettigheter og kunst, og den fjerde er en utrolig flink student. Det var inspirerende å møte dem og høre hvordan I Care har gitt dem muligheter til å følge drømmene sine – et møte vi kommer til å huske.

Etter lunsj kom det sterkeste inntrykket og en opplevelse som kommer til å sitte igjen LENGE. Vi dro til Orhei. Der besøkte vi et hjem for foreldreløse/forlatte gutter, 130 beboere fra 13 år og oppover, alle med forskjellige fysiske og psykiske utviklingshemminger som gjør at de ikke kan delta i samfunnet. Her inne var det mye fotoforbud, men det var veldig lite trivelige omgivelser disse guttene hadde. De ansatte derimot gjorde så godt de kunne med midlene de har til rådighet, noe som fikk oss til å virkelig verdsette velferdssystemet vi har i Norge. Men beboerne var også noen fine personligheter og en av våre elever fikk seg en bestevenn på den institusjonen. 

Her var det virkelig mange inntrykk å fordøye og en grell påminnelse om forskjellene i verden. Også her leverte vi fra oss en del klær, bl.a. ulltøy donert fra Janus. Hele bygget var iskaldt inne, selv om det var 20 grader ute på dagtid nå på høsten. Hvor kaldt blir det da om vinteren, når temperaturen kan gå ned mot -30!?

I Orhei møtte vi også en kjempegrei dame som het Ana. Hun hadde hatt en vanskelig oppvekst og var svært takknemlig for å ha møtt Hans Bjørn for 17 år siden, noe som endret livet hennes. Nå har hun jobb, er gift og har fått tvillinger. Det var fint å se hvor langt hun nå var kommet, og hun er en av mange vi har møtt med sterke historier bak seg.

På hjemveien var vi kjapt innom en vingård – Moldova er nemlig kjent for sin vinproduksjon. Deretter fant vi et utkikkspunkt med flott utsikt over en dal, før middag på en restaurant som lå inne i en hule,  «EPOCA DE PIATRA». Her ble det kjøttfest, og med litt tomater, agurker og lokal ost ble det en suksess og vi kunne debriefe godt. Det ble en koselig avslutning på en fin og innholdsrik dag.

Fredag 2. oktober – avreisedag

Vi fikk pakket på morgenen og besøkt en barnehage for synshemmede. Det ble en kjempepositiv opplevelse, og her ble alle imponert over hvordan de jobber for å gjøre hverdagen god for framtidens voksne synshemmede i Moldova. Her delte vi ut noen leker, før vi var innom synssenteret igjen med de siste klærne og lekene vi hadde samlet inn hjemme, slik at Hans Bjørn og organisasjonen kan fordele det der de vet det trengs.

Vel framme på flyplassen fikk vi først et fly med teknisk feil, så dermed forsinkelse, og da vi skulle ta av, hadde flyplassen blitt stengt og evakuert på grunn av en bombetrussel (noe Boris sa ikke var uvanlig…), så litt ekstra spenning ble det. Vi hadde heldigvis god margin i Frankfurt, så vi nådde flyet hjem fredag kveld.

Vi har hatt en kjempetur med mange inntrykk og nye møter, både med fremmede og hverandre. Brorparten av elevene kjente ikke hverandre fra før – alle fine, reflekterte mennesker med gode verdier! Til sammen var vi 7 elever og 3 lærere + Tina fra I Care – Norway og Boris (vår alt-mulig-mann: sjåfør, tolk, guide og komiker).

Filip (lærer), Anny, Carl, David, Emilie, Mira, Trym og Tuva (elever)